Kjøretider og avstander på New Zealand: hvor langt du bør kjøre per dag

Kjøretid er ikke det samme som dagens lengde

Se på ruteberegningen som et minimum, og legg til alt annet dagen inneholder: drivstoff, matvarer, kaffe, veiarbeid, utsiktspunkter, en kort tur, bilder og tiden det tar å finne og sette opp kveldens plass. Å pakke sammen leiren om morgenen er en halvtime til som ingen setter av tid til.

En realistisk multiplikator er omtrent halvannen gang navigasjonens estimat for en turdag med stopp. Hvis det gir noe ubehagelig, er svaret en kortere etappe, ikke en raskere.

Tre til fire timer er en behagelig dag

De fleste som reiser på New Zealand i mer enn en uke, lander på tre til fire timers kjøring som det punktet der turen fortsatt er hyggelig. Utover det hoppes stoppene over, turene droppes, og dagen handler om å komme frem i stedet for å reise.

Enkelte lengre dager går fint, særlig på de rettere strekningene i Canterbury eller på det sentrale Nordøya. Etterfølgende lange dager er det som gir trøtthet, og trøtthet er den underliggende årsaken til en stor del av ulykkene med besøkende her.

Noen veier tar mye lengre tid enn de ser ut

Kysten av Coromandel, Tākaka Hill, Queen Charlotte Drive, Catlins, Milford Road og store deler av West Coast er alle langsommere enn avstandene tilsier, selv om de er helt asfaltert. Krappe svinger, veiens tverrfall, enfeltsbruer og utsikt som får alle til å ville stoppe gjør til sammen at et estimat på to timer blir godt over tre.

Legg til en ukjent bobil, så strekkes det igjen. Bredde, høyde, bremselengde og svinger må øves på, og de to første dagene i et stort kjøretøy går merkbart langsommere enn resten av turen.

Enfeltsbruer og grusvei

Enfeltsbruer er vanlige, særlig på West Coast og i Northland, og forkjørsretten er skiltet og ikke noe du kan anta: den største pila er din retning med forkjørsrett. Noen deles med jernbane. Senk farten, se gjennom, og vær forberedt på å vente i stedet for å kappkjøre om å få bruen.

Ikke ta en snarvei uten asfalt bare fordi den er kortere. Leieavtaler forbyr ofte bestemte grusveier, forsikringen dekker kanskje ikke skader på dem, og en vei som er grei i en tørr februar, er noe helt annet etter regn.

Planlegg etter dagslyset, ikke klokka

Midtvinters er det brukbare lyset i sør omtrent ni timer, og selv om sommeren mister en dal sola lenge før den offisielle solnedgangen. Planlegg bakover fra tidspunktet du vil stå parkert, ikke fremover fra når du håper å komme av gårde.

Sett et snutidspunkt for enhver tur og hold deg til det. Det meste av trøbbelet folk havner i på stiene på New Zealand, kommer av at de fortsetter forbi punktet der returen går innenfor lyset som er igjen.

Daggry og skumring er de vanskelige timene

Lav sol på en våt vei fjerner sikten nesten helt, og den kommer akkurat når du mest sannsynlig kjører hvis dagen har skredet ut av planen. Possumer, harer og buskap er også mest aktive rundt daggry og skumring, og å svinge unna for et dyr gir flere alvorlige ulykker enn å treffe det.

Prøv å være av veien, eller i det minste på en enkel strekning, i de timene. Å komme frem i dagslys betyr også at du kan se på plassen, sjekke adkomsten og stille bilen i vater uten hodelykt.

Hent inn en dag som sklir ut ved å kutte, ikke ved å kjøre fortere

Når en dag blir forsinket, fjern en aktivitet eller flytt til reserveplassen du har lagret. Å kjøre fortere for å ta igjen en reiserute er den aller dårligste responsen du har, og det er slik trøtte sjåfører på ukjente veier havner i trøbbel.

Legg opp planen slik at det alltid er mulig å droppe én ting. En reiserute der hvert ledd er avgjørende, kan ikke ta imot en forsinkelse, og forsinkelser er normale og ikke uvanlige.

Steder underveis