Roadtrip rundt East Cape: campingrute fra Gisborne til Ōpōtiki

Fra Gisborne til Tolaga Bay

Start med full tank og matvarer fra Gisborne, og stopp i kystbyene uten å regne med at alt er åpent. Tolaga Bay er et lett sted å ta første natt, og der kan du gå en tur i stedet for å kjøre.

Spør om lov overalt der tilgangen til land eller strand ikke er tydelig åpen for alle. Marae, urupā og gårder i drift er ikke uformelle campingplasser, selv om en gammel kommentar på nettet skulle antyde noe annet.

Rundt kappet

Tokomaru Bay og Te Araroa lønner dem som blir lenge nok til å legge merke til menneskene som bor mellom utsiktspunktene. Kjør rolig i de trange svingene, og regn med husdyr, syklister og veiarbeid.

Avstikkeren til fyret på East Cape innebærer en lang trapp og avsidesliggende adkomst. Sjekk veien før du kjører ut, og ikke regn med dekning når du må finne en campingplass i siste liten.

Avslutt via Waihau Bay

Waihau Bay og kysten mot Ōpōtiki gir en roligere siste etappe når været er stabilt. Storm kan stenge eller skade veien, så sjekk meldingene fra kommunen og Waka Kotahi hver morgen.

Kom frem til Ōpōtiki mens det fortsatt er lyst, så du rekker å fylle drivstoff, handle og bestemme hva du gjør videre. Har veien krevd mer konsentrasjon enn du trodde, bør du bli der i stedet for å kjøre videre trøtt mot Tauranga eller Rotorua.

Dette er en rute for å sette ned tempoet

State Highway 35 rundt kappet er et av få steder igjen på New Zealand der du kan kjøre en time og knapt møte noen. Det finnes ingen enkeltattraksjon, og de som kommer og leter etter en, blir som regel skuffet. Veien, buktene og tempoet er poenget.

Sett av minst tre dager. Kjører du den som en to dagers sprint mellom Gisborne og Ōpōtiki, blir det en lang kjøretur gjennom steder du aldri stoppet på, og det er den sikreste måten å ødelegge ruten på.

Det er lite service og dårlig dekning

Det finnes drivstoff med mellomrom, men ikke overalt, åpningstidene er korte, og kortterminalene svikter av og til. Ha med kontanter, fyll tanken i Gisborne og Ōpōtiki, og fyll på hver gang du passerer en stasjon med mer enn halv tank igjen.

Mobildekningen forsvinner på lange strekninger. Last ned det du trenger, si fra til noen om hvor du omtrent skal, og ikke regn med å kunne slå opp noe eller ringe i forveien fra veien.

Du kjører gjennom iwi-land og små lokalsamfunn

Det meste av landet rundt kappet er Māori-eid, og lokalsamfunnene er små og tett knyttet sammen. Freedom camping er begrenset mange steder, og det forventes mye respekt, særlig rundt marae, urupā og adkomsten til strendene.

Spør i stedet for å anta, handle i de lokale butikkene, og camp aldri et sted bare fordi ingen så ut til å stoppe deg. Gjestfriheten her er ekte, og den forutsetter at besøkende oppfører seg.

East Cape Lighthouse og den første soloppgangen

Turen opp til fyret er rundt 700 trinn fra parkeringsplassen innerst på en grusvei, og belønningen er stedet på fastlandet av New Zealand der sola står opp aller først. Det er en tidlig start som virkelig er verdt det, særlig rundt solverv.

Adkomstveien er uasfaltert og kan være dårlig etter regn. Sjekk tilstanden og leieavtalen før du bestemmer deg, og sett av mye lengre tid enn avstanden tilsier.

Det som faktisk er verdt et stopp

Bryggen i Tolaga Bay er den lengste i landet, med over 600 meter, og turen ut til enden er verdt det. Tokomaru Bay har ruinene etter det gamle slakteriet og en virkelig fin strand. Te Puia Springs og Waipiro Bay er små og stille, på en måte som lønner et stopp du ikke hadde planlagt.

I Tikitiki ligger St Mary's Church, med et av de mest bemerkelsesverdige kirkerommene på New Zealand. Det er dekorert over alt med treskurd og tukutuku og bygget som minnesmerke over soldater fra Ngāti Porou. Kirken er ulåst og gratis, og de fleste kjører forbi uten å vite om den.

Hicks Bay og Te Araroa markerer nordenden, og pōhutukawa-treet i Te Araroa skal være det største i landet. Derfra er det en kort kjøretur til veien opp til fyret, og så vestover mot Ōpōtiki.

Tidspunkt og sesong

Om sommeren blomstrer pōhutukawa langs kysten, og det er det klassiske bildet av denne ruten. De små tettstedene er travlest i julen. Ellers er veien nesten tom.

Vinteren er stille og grønn, men tilbudet blir enda tynnere, og dagene er korte for en rute der selve kjøringen er poenget. Høsten gir den beste balansen mellom vær og ro.

Steder underveis